Født: 31. mars 1883 i Kristiania^[1]
Død: 15. april 1961 i Oslo

Henrik Fiuren Dahl. Visesanger. Ble cand.jur. i 1908. Fra 1911 til 1913 studerte han sang i Berlin, og opptrådte som konsertsanger i Norden og Tyskland i perioden frem til 1927. Direktør for kabareten Den røde lygte’ i Kristiania fra 1921 til 1923 og tilknyttet Chat Noir fra 1923 til 1925. Forretningsmann fra 1927, men kom tilbake til visesangen i 1938.

Søndag 24. august 1913 opptrådte Henrik Dahl i Bodø, hvorpå redaktør Thue skrev følgende anmeldelse i Bodø Tidende: Henrik Dahls Viseaften Søndag var, trods Regnveiret, mindre godt besøkt. I Advertisementet stod anført, at det var det «nyeste Repertorie» som skulde frem. Det kan vi ikke uttale os om, men det kan vi si, at de fleste Viser, der blev sunget, var slibrige og ekvivoke, hvilket blev særlig pointert ved Sangerens Miner og Gebærder. Det syntes som om det især var det uanstændige i Sangene som fanget hans Interesse og som han især hadde Lyst til. Den Maate hvorpaa han sang, var ofte meget støtende og upassende, han la derved en Betydning i Ordene som der ikke altid laa i dem. Det er besynderlig at en juridisk Kandidat ikke kan finde nogen anden Levevei end at reise Landet rundt og synge væmmelige Viser.

Lillehammer Tilskuer skrev deretter følgende: Henrik Dahl har følt sig krænket ved denne Omtale og har anlagt privat Injuriesak mot «Bodø Tidende». Det kan jo bli en fornøielig Sak – ti naturligvis maa Hr. Dahlop i Retten og synge sine Viser for at Retten kan avgjøre om de er «støtende», «upassende» og «væmmelige».

Redaktør Thue ble idømt 40 kroner i mulkt, 60 kroner i saksomkostninger og mortifikasjon av de påklagede ytringer. Han ble også forpliktet til å innta dommen i sitt blad.

Meddomsretten hadde nektet redaktør Thue å benytte Bodøs sogneprest og klokker som sakkyndige, og man fant det heller ikke nødvendig å la Henrik Dahl synge «Josef og Potifars Hustru» i retten. På grunnlag av dette anket redaktøren saken til lagmannsretten, men dette ble avslått av Høyesteretts kjæremålsutvalg.

^[1] Trefoldighet prestekontor Kirkebøker, F/Fa/L0005: Ministerialbok nr. I 5, 1881-1891, s. 109