Kanskje var han bare tre-fire år gammel, lille Erik, da han i 1951 spilte inn sin julehilsen på plate til bestemor og bestefar.

«God jul, bestemor, bestefar og pappa!» lyder det fra en liten og ivrig stemme, som deretter gir til beste en rekke julesanger, godt assistert av mor. Av opptaket hører vi at den vesle sangfuglen hadde sitt opphav i Hordaland. Av den håndskrevne etiketten vet vi videre at han het Erik, og at platen ble spilt inn til julen 1951.

Hvor opptaket fant sted, kan vi ikke med sikkerhet vite. Kanskje foregikk det i hjemmet, ellers kanskje gikk mor og sønn til en av flere forretninger som fra slutten av 1940-årene tilbød privatinnspillinger.

Private lydfestinger har vi i alle fall drevet med her til lands helt siden slutten av 1800-tallet, men i begynnelsen på såkalte fonografruller. Til kommersielle formål kom det i all hovedsak utenlandske teknikere med opptaksutstyr til Norge, hvorpå platene ble produsert i utlandet og deretter sendt til norske butikker. Senere etablerte vi våre egne platepresserier, men fremdeles var det slik at selve matrisene ble produsert i utlandet.

Først til høsten 1934 fikk Kringkastingen sin egen grammofonopptaker, etter at de hadde sendt sine programmer direkte gjennom eteren. Opptakeren gjorde Kringkastingen i stand til å ta opp lyd til bruk i senere sendinger, og var dermed en fast installasjon i reportasjebussen som reiste land og strand rundt på såkalte «mikrofonbesøk».

Noen få år tidligere hadde dette vært en drøm også for hjemmemarkedet. En teknologi-interessert skribent skrev følgende i A-Magasinet i januar 1931: Forfatteren tror at den fremtidige utvikling av «hjemmemottagerne» vil ligge i raffinementer og tilleggsapparater. Hovedbestanddelen av apparatet – radiomottageren – er allerede en del av millioner hjem. Det gjør sin tjeneste og gjør den udmerket. Men kanskje kan det gjøre annet arbeide ved siden av? Det er ingen tvil om at fremtidens radioapparat vil bli en kombinasjon av radio og grammofon. Der er allerede slike apparater i markedet, og i fremtiden vil de komme til å erstatte de vanlige apparater i alle hjem. Fremtiden vil også gi oss disse apparater med tilbygget grammofonoptagerapparat, således at man i hjemmet kan lage sine egne grammofonplater.

Den fremsynte forfatteren skrev videre: På dette apparat vil man på dertil fremstilte plater kunne opta sang, musikk eller tale, – eller også kunne opta et bestemt kringkastingsprogram. Og denne plate vil man så kunne gjennemspille gang efter gang, akkkurat som nu med en vanlig grammofonplate. Deres lille datters pludring i spebarnårene vil De kunne gjemme på denne måte, eller barnas musikalske ydelser senere. Et særlig minneverdig innslag i kringkastingsprogrammet, f. eks. en tale av historisk verdi, vil kunne optas på denne måte og opbevares for eftertiden.

Enn så lenge var grammofonopptakeren forbeholdt profesjonelle institusjoner med eget studio, eller ingeniører som etter avtale kunne medbringe opptaksutstyr hjem til folk – men etter Den annen verdenskrig begynte mulighetene å åpne seg.

Bedriften Iversen & Frogh A/S i Oslo fikk i juni 1948 norsk patent på Egoton-systemet, som muliggjorde privatinnspillinger på direktegraverte plater. Dette var i korte trekk en plate bestående av en fleksibel metallkjerne med et tynt lag lakk, hvori en nål risset inn spor basert på lydsvingninger. For kommersielt bruk var såkalte voksplater nødvendige for å få laget pressmatriser til masseproduksjon av plater, men for disse private éngangsplatene holdt det lenge med direktegraverte lakkplater. Prinsippet for selve innspillingen var mye det samme.

Ego-Ton Grammofonstudio i Youngsgata ble straks et populært tilbud, og allerede i desember samme år fikk ingeniør K. O. Berg ved Alf B. Bryns Eftf. i Oslo norsk patent på det tilsvarende Emidisc-systemet.

Snart ble det populært å sende innspilte plater til hverandre som en hilsen, og gjerne til slekt over landegrensene eller til en av de mange kjære som gikk i utenriksfart eller var på hvalfangst.

Det såkalte «grammofonbrevet» ble populært, som her beskrevet av Ego-Ton Grammofonstudio i en av mange avisannonser: Send et grammofonbrev inntalt av Dem selv! I Ego-Ton Grammofonstudio kan De tale, synge, spille inn Deres hilsen – eller ta opp barnas kjære stemmer til glede for Dem selv, for besteforeldre, for slekt og venner i inn- og utland. Akustikkforholdene og det tekniske utstyr i vårt studio er førsteklasses og borger for et vellykket resultat. Platen er uknuselig og kan uten risiko sendes i posten. Vi besørger gjerne forsendelsen for Dem.

Utover 1950-tallet kostet én plateside 10 kroner, mens en dobbel plate kostet 15 kroner. Om det gjaldt overføring fra eget lydbånd, vanket det 50 prosent avslag.

For snart ble lydbåndet og magnetofonen tilgjengelig for privatmarkedet, som her beskrevet i en annonse fra julen 1953: Likeså selvfølgelig som en husmor idag konserverer frukt og matvarer, likeså selvfølgelig kan De med en Proton Magnetofon konservere lyd i alle former. Det smale, magnetiske båndet opptar alt og gjengir det når De vil og så ofte De vil. Lydgjengivelsen er som ved den beste radiomottagning. De kan selv arrangere Deres private studio for egne innspillinger og radioprogrammer. Lydbåndet kan brukes om igjen for nye opptak, idet et tidligere innspilt program automatisk utslettes ved ny innspilling.

De direktegraverte platene var med sin fleksible metallkjerne kanskje uknuselige, men selve lakken ble etter hvert sprø og hadde lett for å flasse av. Det skulle ikke mange avspillingene til før platen var ubrukelig, men da hadde den også gjort sin nytte for den forventningsfulle mottaker.

Som i dette tilfellet, hvor lille Erik for 70 år siden overrasket sine besteforeldre og sin pappa med «Jeg er så glad hver julekveld», «Deilig er den himmel blå», «Deilig er jorden», «Et barn er født i Betlehem», «Napoleon med sin hær», «O jul med din glede» og «Fola Blakken».