Her til lands kom ikke de første prøvesendingene i fjernsynet i gang før i 1954, men det forhindret ikke Oslo-piken Jeanita Melin fra å bli Norges første fjernsynskunstner allerede i 1937.

Forbløffede nordmenn i alle aldre sto i kø utenfor Odd Fellow-bygningens utstillingslokaler, da årets radiomønstring skulle gå av stabelen i hovedstaden disse mørke vinterdagene i januar 1937. For man hadde nok hørt det: Her skulle stilles ut, og sågar demonstreres, den eksotiske fjernsynsmottakeren. Det forventningsfulle publikum fikk kunnskap om at engelskmennene allerede hadde skaffet seg 400-500 slike mottakere, og at de ordinære sendingene i London var kommet i drift året før. Om dette kunne være noe for oss også?

Ingen vanlig liten Eva

Hvert hele kvartér gjennom utstillingens åpningstid satte små og store seg på stolradene, og måpet foran det vesle apparatet som var stilt opp på scenen foran dem. For beveget ikke bildene seg? Og hørte de ikke lyd?

Det publikum fikk oppleve disse januardagene i 1937, var landets aller første direktesendte fjernsynssendinger. Opptaksmuligheter fantes ikke. Bildene de fikk se, var resultatet av direktesending av en liten festforestilling som var satt sammen for anledningen. Og midtpunktet var den 25-årige Oslo-piken Jeanita Melin, som danset mens hun sang «Jeg er ingen vanlig liten Eva». Slik ble unge Melin en av våre første fjernsynskunstnere, selv om det skulle gå ytterligere 12 år før Kringkastingen startet de første ordinære fjernsynssendinger.

En syngende mannequin

Den kommende stjerne ble født i Kristiania 25. mai 1911 som datter av den svenske møbelhandleren og byggmesteren Johan Gustav Melin og hans blivende hustru, diskedame Karen Amalie Kareliusdatter ved Kristiania dampkjøkken. Hun ble båret til dåpen i Paulus menighet 23. juli og gitt navnet Jenny Gustava.

Den unge Jenny var en habil svømmer med flere gode plasseringer, men fikk nok størst oppmerksomhet som resultat av grundig skolering ved Jossa Seeberg Johansens mannequinskole. Som statist ved byens teatre kjente Jenny godt den sceniske kunst, og ble under en mannequinoppvisning ved Silkehuset oppdaget av en skuespiller, som mente hun absolutt burde søke de skrå bredder. I anledning sin mors fødselsdag hadde hun også sunget inn en grammofonplate som gave til jubilanten, og som hennes venner hadde lånt øre til.

Med mikrofonforsterkning

Piken kunne både synge og te seg, og det var spørsmål om hun ikke kunne opptre offentlig. I oktober 1936 rykket Oslo Unge Høire inn en annonse i Aftenposten i anledning kveldens medlemsmøte, hvor de kunne skilte med schlager-sangerinnen Jeanita Melin, med mikrofonforsterkning oppsatt av Norsk Telefunken Radioaktieselskap og dertil akkompagnement av Mildred Selmer. «Liketil og charmerende foredrog hun med sin velklingende, varme stemme en rekke schlagere», het det i avisen etter forestillingen.

En rekke sammenfall av tilfeldigheter førte Jenny dermed til Kringkastingen, der hun presentert av programsekretær Einar Schibbye som Jeanita Melin fikk opptre over eteren i desember 1936. Til Unge Høires nyttårsfest gjentok hun høstens bedrift til upåklagelige anmeldelser: «Ved 23-tiden presenterte festkomiteens formann en ung, mørk skjønnhet, Jeanita Melin, som med en fyldig, varm og mørk fløiels-alt sang til fortrinnlig akkompagnement av Mildred Selmer. Frøken Melin skal debutere som mikrofonsangerinne á la Greta Keller på det nye Chat Noir. Formår hun der å henrykke publikum tilsvarende, går hun deilige tider i møte».

Og med det var katten ute av sekken, så å si. Selveste Einar Rose hadde latt seg overbevise i den grad at han ryddet plass for den nye mikrofonsangerinne til det nye teatret Chat Noirs åpningsrevy Op med teppet i februar 1937. Fra revyscenen gikk turen rett til Rosekjeller’n og åpningen 14. april, sammen med størrelser som Einar Rose, Per Kvist, Willy Børre, Monrad Misje og Gerd Fjeld. Journalistene var begeistret: «Fremfor alt var det Jeanita Melin som høstet bifall. Hun vil avgjort bli en attraksjon for det nye etablissement og synger med musikals sans, rytmisk og charmerende».

Fra Trangvik til Paris

Under Chat Noir-revyen opptrådte også et indianerorkester, hvis sveitsiske impressario René Bourloud lot seg sjarmere av Melins vokale ferdigheter. Hjemme i Paris sendte franskmannen telegram med tilbud om kontrakt. På et par dagers varsel dro Melin til den franske hovedstaden og den russiske kunsterrestauranten Monte Christo, der hun av Monsieur Bourloud ble tildelt kunstnernavnet Jenny Melin Norna. Fra 14. mai 1937 gledet hun sitt internasjonale publikum med engelske, franske, svenske og norske schlagere.

Hjemme hadde hun fått sangundervisning av den kjente pedagogen Mimi Hviid, og repertoaret ble innstudert med ingen ringere enn Maja Flagstad, den verdenskjente operasangerinnens mor.

«Vil De bli sånn ordentlig syngedame?» ville Aftenpostens korrespondent vite.

«Nei, fri og bevares», utbrøt vår nye verdensstjerne. «Det er dagens rytmer og dagens jazz som er mitt fag. Jeg holder på at skomakeren skal bli ved sin lest og det akter jeg å gjøre.»

Den fortryllande norskan

Etter endt engasjement på kontinentet, gikk turen tilbake til Norge og Chat Noirs høst-turne, sammen med Lalla Carlsen, Sunny Rokkonæs, Arvid Nielsen. «Norges nye mikrofonsangerinne Jeanita Melin vant mange beundrere ved sin sang og fremtreden – det var som en levendegjørelse av grammofonplatenes Zarah Leander», skrev avisene. Den siste måneden ble Jeanita Melin byttet ut med Willy Børre, siden hun hadde forpliktet seg til større oppgaver – denne gang hos broderfolket.

Fra 1. desember 1937 var hun å se på Hodells nyttårsrevy Leve konkurrensen på Södra Teatern i Stockholm. Under premieren gjorde sin entre iført Setesdalsdrakt og en hilsen til Sverige skrevet av M. B. Landstad. Svenskene kappes om superlativene: «Den fortryllende norskan Jeanita Melin har betydelig mer enn sin pikante brytning å komme med, og er som sine berømte forgjengersker fra den annen side av Kjølen velkommen hit.»

Og svenskene kunne bidra med mer enn god omtale. I mai 1938 inngikk hun også forlovelse med den svenske skuespilleren Tord Bernheim. Samtidig tiltrådte hun et nytt engasjement i Stockholm: Royals kabaret, der hun parodierte samtidige skikkelser som Marlene Dietrich, Zarah Leander, Lucienne Boyer og Greta Keller.

Grenseløst

Samme høst bar det tilbake over grensen igjen. Chat Noir-revyen Korken smeller fikk premiere i september, der hun spilte med blant andre Tutta Rolf, Lalla Carlsen, Kari Steen, Einar Sissener, Tord Bernheim, Leif Juster, Arvid Nilssen og Ernst Diesen. Den påfølgende sommeren lot hun seg engasjere til en stor sommerturné i Sverige, mens hun vinteren 1940 gjestet National Scala i København.

Den tyske okkupasjonen la heller ingen nevneverdig demper på entusiasmen, og samme høst ble hun håndplukket av pianisten og komponisten Peter Kreuder for å være med som refrengsangerinne på en turné i Tyskland, og som varte til godt ut på sommeren 1941.

Høsten 1941 kunne man oppleve henne sammen med spansk-norske Freddie Valier (fra gruppen String Swing, som sto bak Norges førte jazzinnspilling) i revyen Byens lys på Ambassadeur i København. Til nyttår spilte hun i en Lulu Ziegler-kabaret i København, og uttalte: «Jeg elsker København og er lykkelig over alle de gode engasjementene. Det danske publikum er noe for seg selv. En blir jo aldri profet i sitt eget land, det er vanskelig å arbeide seg fram i Norge, synes jeg. Jeg fikk min chanse i Stockholm, hvor jeg har vært knyttet til Södran og Hippodrom-teatret, og siden har jeg samarbeidet med Peter Kreuder.»

Noget overilet

Hjemme i Stockholm satt hennes ektemann og leste i avisen at Peter Kreuder nettopp hadde erklært sin forlovelse med Jeanita Melin. Noen uker senere rykket Jeanita selv inn denne annonsen: «Jeg må herved få lov å dementere den forlovelsen som har stått mellom P. Kreuder og meg». Hvorpå hun følte behov for å forklare seg overfor Aftenpostens korrespondent:

«Jeg følte meg så ensom i julen. De skjønner, at da julen og nyttår med all festingen var over, stod det klart for meg at jeg hadde innlatt meg på noget overilet. Peter Kreuder og jeg er meget gode venner og har kjent hverandre lenge. Jeg setter også pris på ham som en god venn. Men hvis De har forsøkt å feire jul i et fremmed land, forstår De at man blandt de glade, julestemte mennesker kan føle seg så forferdelig trist. Og så kom Peter Kreuder, og han syntes vi skulde forlove oss, og det gjorde vi også. Nu har jeg skrevet til ham og bedt at vi skal fortsette å være venner, for det vilde bedrøve meg om vi blev uvenner. Han er så snild og hygelig, men jeg er ikke glad i ha, men i min tidligere mann.»

Skandalen la seg for Jeanita Melins del, mens det fremdeles stormet rundt herr Kreuders person, idet han etter Melins avslag straks forlovet seg med en annen, hvoretter to andre piker i sin tur kom på banen og brøt sine respektive forlovelser med den sjarmerende tyskeren.

Nytt forsøk i Norge

Hjematt bar det, og etter å ha smakt sin mors utsøkte fårikål, spilte hun i Chat Noirs høstrevy i 1942: «Nå vil jeg forsøke å få et navn her hjemme – det er for dette jeg setter alle seil til. Turneene til en rekke danske byer var interessante og morsomme, hyggelig publikum alle steds og stor stas. Jeg er i det hele tatt så glad over at jeg har fått en posisjon på de skrå bredder, men jeg har jo også arbeidet og strevet for å bli til noe, og nå får altså Oslofolk se og bedømme.»

Ikledd hvit kjole og et lite rødt lommetørkle i hånden, sang hun en potpourri over norske folkemelodier arrangert av Robert Levin, der hun avsluttet med Gud signe deg, Norge – til stor applaus fra det norske publikum. Det tyske herrefolket kunne styre sin begeistring, og snart var både Robert Levin og Jeanita Melin ute av landet.

Vinteren 1943 tilbrakte hun på turné i Danmark, og deretter var det klart for å innta Ambassadeur igjen. Våre danske brødre hadde savnet rukket å savne henne: «Hennes skjønne språk klinger vidunderlig, og hennes foredrag av de melodiøse sanger er så sjelfullt og kultivert, at visene klinger i øret lenge etter. Hun spenner vidt og synger like godt en liten seriøs sang som en feiende svensk sjømannsvals. Stemmen er en dyp og mørk alt, som minner meget om Zarah Leander, som hun også kan kopiere mesterlig, både hva behagelig ytre og i stemmeføring. Alle som forstår å goutere den gode vise – ikke det tomme refrain – bør høre Jeanita Melin», het det.

Vidtspennende yteevne

Hun ble værende i Danmark, idet Gerda Christophersen sommeren 1944 hadde fått kontrakt med henne til revyen i Nykøbing Falster. Danskene skrev igjen: «Spranget til revyscenen fra den mere intime kabaretscene voldte henne ingen vanskeligheter, tvertimot erobret hun publikum med storm. Og det er ikke så merkelig, idet hun av naturen er skjenket de egenskaper i vuggegave, som er sikre på å føre til suksess. Hun besitter stemmen, smilet, skjelmeriet, sorgen, skikkelsen, sceneytret og selvbeherskelsen. Ikke et øyeblikk forsøker hun å forsere seg utover det som ligger innenfor hennes naturlige, men vidtspennende yteevne.»

Ekteskapet med Bernheim var forlengst oppløst, og i 1944 giftet hun seg med major Heinrich Ludvig Hersom, som senere avanserte til oberst: «Han er umilitært tolerant når det gjelder mitt yrke, og synes ikke at oberstinnetittelen er uforenlig med rampelys og nylonlegger», uttalte sangerinnen.

I tiden etter krigen trappet Jeanita Melin ned på virksomheten, men ikke mer enn at hun sporadisk opptrådte på danske kabaréter, og i april 1950 spilte rollen som Julie i operetten Show Boat på Nørrebro i København – en forestilling som også ble satt opp i Amsterdam samme høst. Etter forestillingene i Nederland reiste hun til Texas, der hennes mann for tiden studerte ved militærakademiet.

Familie og forretninger

En ny gjestevisitt i Norge hadde hun i forbindelse med en kabaret på Logen i Oslo høsten 1952, og sommeren 1953 gjorde hun en rekke forestillinger på Island – der hun også spilte inn en islandsk vise på grammofonplate.

Et nytt høydepunkt i Jeanita Melins karriere, må vel kunne sies å ha vært hennes rolle som prins Orlofsky i operetten Flaggermusen høsten 1954. Og kanskje ga hun seg på topp, for etter dette giftet Melin seg på nytt med den danske grossereren Preben Palle Ørnsgaard, og viet mer av sin tid til familien og sine to døtre. Det sies også at hun de neste årene gjorde det godt innen forretningslivet som innehaver av en strømpeforretning.

16. august 1973 gikk Jeanita Melin Ørnsgaard bort, 62 år gammel.

(Klikk på bildet for å lytte til Jeanita Melins innspilling av «En lille blomst fra Paradisets strande» fra rundt 1947.)