Traktorsko har jeg av fatter fått, og en eske bryl! lød det i tidsriktige rytmer fra grammofonene vinteren 1957. 14-åringen Sven Erik sto ikke tilbake for sin yngre søster, lille Grethe fra Horten.

Lille Grethe fra Horten var bare åtte år gammel da hun med ett ble en av sin tids mestselgende artister med platen Teddyen min og Cowboy-helten på plateselskapet Columbia i 1955. Senere skulle hun bli kjent som hele Norges Grethe Kausland. Sangene var skrevet av hennes tante Åsta Hjelm.

Slik som barn vil ha det

Tekstforfatteren og komponistens fulle navn var Gerd Åsta Hjelm Arnesen: «Jeg har elsket sang og musikk fra jeg var ganske liten selv. Nå har vi jo mange skjønne barnesanger, men tidsånden forandrer seg, og det nytter ikke å stanse utviklingen. Barna vil ha tidens rytme, swing, og når de ikke har slike barnesanger, synger de sanger som er laget for voksne. Og det synes jeg ikke passer, derfor laget jeg disse melodiene. De forteller om enkle, hverdagslige ting, slik som barn vil ha det», sa Åsta til lokalavisen Gjengangeren, og kalte sjangeren «barne-jazz».

Sommeren 1956 starter derfor Åsta sitt eget familieshow, og la ut på turné med blant andre niesen Grethe. Frem til sommeren 1957 besøkte de steder som Halden, Tangen, Biri, Sandefjord, Drammen, Tønsberg, Stavanger, Haugesund, Bergen og Larvik.

Med seg på turneen hadde de også Grethes fem år eldre bror, Sven Erik. Etter en forestilling på Biri skrev Oppland Arbeiderblad: «Lille Grethes bror Sven Erik Nilsen er også en lovende sangstjerne som hadde mange morsomme innslag.»

Barske Bobby med bryl

Om Sven Erik også kunne tenke seg å spille inn plater, slik søsteren hadde gjort? Det ble platekontrakt med Odeon, og innspillingen fant sted i desember 1956. Resultatet ble tante Åstas komposisjoner Bobby og Luggen, og presentert som «to virkelig friske sanger for tenåringene».

Musikkskribenten i Gjengangeren likte det han hørte: «Så har Horten oppfostret ennu en grammofonstjerne, og den siste tilveksten gjør ikke på noen måte skam av byen. Sven Erik Nilsen heter han, og er bror til Grethe. Vi ble meget overrasket da vi hørte platen, for den er blitt meget god. Tekstene og melodiene er godt laget av Åsta Hjelm, og Sven Erik synger med god tekstuttale. Særlig synes vi Luggen er fin med god rundvals-rytme og godt spilt av Willy Andresens orkester. Bobby er morsom, og vi kan faktisk se for oss den barske Bobby med bryl i håret og «her kommer jeg»-mine. Sven Erik tolker tekstene godt, og vi tror det ikke minst er fordi han er så godt inne i Bobby- og Luggen-typene selv. Platen fortjener å bli kjent, og det blir den nok snart.»

Etter tiden med Åsta Hjelms familieshow, opptrådte søsknene Nilsen sammen ved flere anledninger, og begge var aktive i Horten Jazz Club helt fra Fishland-perioden på slutten av 1950-tallet. Blant annet spilte de begge sammen i orkesteret The Continental Four, sammen med Ove Hetland på piano og trekkspill, og Karl Amundsen på trommer og klarinett.

Med bass og jazz

Høsten 1964 flyttet både Sven Erik og Grethe til Bergen for en periode, og der var de med på stiftelsen av West Coast Jazz Club på Toms hotell, hvor Sven Erik ble klubbens første formann, og hvor Grethe fikk god omtale for sin tolkning av Fly me to the Moon på selve åpningsaftenen.

Den påfølgende våren var Sven Erik Nilsen å se som bassist i gjøglertrioen The Alley Cats, sammen med amerikanerne Bill Hall på gitar og Rhett Sanborn på banjo, og som ble engasjert på Park Hotell på Voss.

Samme høst etablerte Sven Erik Nilsen en ny trio i Narvik sammen med nordlendingen Terje Augustinussen og den ungarske flyktningen Elemér «Eddy» Kiss, og som kunne oppleves både på Sortland og Bodø i nord, og i danske Fredrikshavn i sør. Sven Erik trakterte kontrabass, men gikk ikke av veien for å legge inn litt vokal. Som Harstad Tidende skrev: «Lille Grethes kjødelige bror er beæret med en sangstemme som vil få sin noe mer berømte søster opp i misunnelsens kvaler.»

Herr Nilsens stamfar

Sven Erik var nyforlovet, men hadde klar beskjed fra orkesterleder Kiss om å unngå ekteskap de første år. En tid senere leverte Nilsen sine kunstneriske bidrag i den dansknorske forbrødringen The Dane-Norse, og var på slutten av 1960-tallet igjen å se i husorkesteret til Hortens jazzklubb, denne gang i Baggerødkjelleren.

I neste runde med jazzklubb i Horten, høsten 1976, var han å finne i referatene som sekretær – et verv han skjøttet i kombinasjon med jobben som selger for plateselskapet Disco.

Mange vil også huske ham som innehaveren av den legendariske jazzpuben Herr Nilsen, som han etablerte i Rosenkrantzgate i Oslo sommeren 1993, og hvor han stundom var å se på scenen.

Sven Erik Nilsens siste toner munnet ut i Spania 12. mars 2017, men musikken lever.

(Klikk på bildet for å høre 14-åringen Sven Erik synge «Bobby» i innspillingen fra desember 1956.)