Hun imponerte selveste Rolf Kirkvaag, hun ble kalt en sensasjon, og plateselskapene konkurrerte om å kapre henne. Så forsvant hun like fort som hun kom. Hvem var egentlig Laila Dahl?

Laila Gunhild Dahl slo for første gang øynene opp i Vadsø 31. oktober 1934. Faren Gustav skal ha vært av dansk opprinnelse, mens moren Elen Kristine var samisk. 20 år gammel var Laila blitt da hun tidlig på sommeren 1954 vant dameklassen i en amatørkonkurranse i Finnmark ved å synge såkalte «schlagere». Men det var først høsten året etter at hun skulle bli oppdaget for alvor.

I begynnelsen av september 1955 kom selveste programleder og rikskjendis Rolf Kirkvaag til Kirkenes med programkonseptet Lys og lykte, hvor han var på søken etter lokale talenter. Laila ble nærmest dyttet opp på scenen, hvorpå hun i all beskjedenhet fremla sitt ærend. Etter endt opptreden utbrøt den gode Kirkvaag at det unge talentet «imponerte meg så stort at jeg våger å påstå at hun ville ha vært stjerne i løpet av 14 dager om hun var bosatt i Amerika».

Sensasjonen fra Lys og Lykte

Ordet om samejenta med gullstrupen løp foran henne, og snart ble hun kontaktet av musikeren og fiolinisten Magnus Larsen i Harstad. Larsen hadde i en tid vært en del av den populære Sy-We-La-kvintetten, og var nå kapellmester for Grand Hotells husorkester i Harstad. Om Laila ikke kunne tenke seg å bidra med sine vokale nådegaver?

Etter to døgns reise, en evighet for en ung pike som aldri hadde vært utenfor Finnmark, meldte hun ankomst i Harstad i november, og ble sporenstreks en suksess. Her ble hun presentert som «Sensasjonen fra Lys og Lykte», hvoretter lokalavisen Harstad Tidende omtalte henne i panegyriske vendinger: «Laila Dahl er i besittelse at et helt uvanlig stemmemateriale, og i sin negroide sang låter hun fantastisk lik Yma Sumac, eller noe imellem henne og Vera Lynn.»

Folk ble elleville, rev blomstene av bordene, og sprang frem til henne med dem – og for første gang så Harstad-hotellet seg nødt til å ta imot bordbestillinger.

En lokal verdensbegivenhet

En uke inn i Harstad-engasjementet fikk Laila tilbud fra Kirkvaag om nok en deltakelse i Kringkastingen. Man var interessert i opptak med Laila og orkesteret, og som kunne sendes direkte over riksnettet. Det endte i et 35 minutters opptak fra en musikalsk underholdningsaften arrangert av Harstad sportsklubb noen dager senere, som så ble sendt lokalt. På samme tid sendte plateselskapet His Master’s Voice en forespørsel om kontrakt.

Avisen Finnmarken kunne gi følgende oppsummering av den lokale verdensbegivenhet: «Det er ikke for sterkt sagt at tirsdag middag satt hele Vadsø plantet foran radioapparatene for å høre bysbarnet Laila Dahl. I forretninger og kontorer var det satt opp radioapparater, og faktisk stoppet alt arbeidsliv opp. Alle ville overvære denne premieren». Omtalen ble ledsaget av intervjuer og reaksjoner fra byens befolkning, og avisen fikk størrelser som fru Müller, kontorsjef Olsen, boktrykker Helfjord og arkitekt Solem i tale.

Etter engasjementet i Harstad gikk turen videre til Grand Hotell i Hammerfest, deretter til Narvik og Tromsø over nyttår, og med retur til Harstad i februar 1956. Da hadde også plateselskapet Columbia meldt sin interesse.

Norske slagere?

Om hun foretrakk engelske sanger fremfor norske, ville en avis gjerne vite. «Norske?» spurte hun. «Jeg liker norske sanger, som Sæterjentens søndag, men norske slagere? Melodien er aldri norsk, den er lånt, og tekstene er nesten alltid banale. Hvorfor skal de oversettes, hvorfor ikke lage helt nye tekster, med myke ord som passer til melodiene, hvorfor ikke finne en annen måte å gjøre det på, med et innhold efter vårt eget miljø. Det er så mange gode samiske sanger som kunne egne seg til fremførelse. Joiken har noe i rytmen som kan minne om de sydamerikanske sangene, og hvorfor skulle ikke den også kunne utnyttes?»

Som den aller første artist i Nord-Norge gjorde Laila Dahl plateopptak i Tromsø studio 25. januar 1956. Hva som videre skjedde med opptakene, vites ikke. I februar kom det nemlig melding om at Laila hadde skrevet en treårskontrakt med NERA, som hadde etikettene Musica og RCA. Innspillingene skulle starte over påske, og det ble lovet sanger på norske, engelske, svenske og finske melodier.

Etter en Nord-Norge-turné utover våren 1956, kom NERAs innspillingssjef John Johanson i ens ærend til Tromsø for å overvære plateinnspillingene. Komponisten og sangeren Anders Saus hadde for anledningen skrevet og komponert Vidda der nord spesielt for Laila Dahl, og i tillegg skulle hun spille inn Arrivederci, Roma.

Må synge det hun selv vil

Opptakene startet 23. april, men det ble etter hvert bestemt at en annen av NERAs populære utøvere, Nora Brockstedt, skulle lansere Arrivederci, Roma. I stedet lekte man med tanken om å la Laila spille inn Lajlas sang fra Lajla-filmen, men i NRK Finnmarks programsekretær Thor Frettes samiske oversettelse. Heller ikke dette passet de repertoaransvarlige, og i stedet falt man ned på komposisjonen Midnattstimen som bakside til Vidda der nord.

Alt var klart for å lansere Laila Dahl i egen person for et bredere publikum i sør. I juni 1956 fikk hun et engasjement ved Sundøya fjordrestaurant i Tyrifjorden, ikledd en samekofte spesialsydd av fru Astrid Joks i Båteng. Men Lailas gode venn og orkesterleder i Harstad advarte: «Laila er avhengig av at man kjenner henne, og at man finner fram til et godt samarbeid. Hun kan ikke reise alene og bli kommandert til å synge dét og dét, hun må synge det hun selv vil.»

Hennes første plate, Vidda der nord og Midnattstimen, ble ferdig presset i juli. Det første opplaget ble sendt oppover til Narvik i slutten av måneden, mens 200 eksemplarer ble pakket opp i Tromsø. Noen dager senere var andreplaten med Sinaida og Man har kun et hjerte klar. 24. juli 1956 kunne Hoels Musikkhandel i Narvik rykke inn en annonse i lokalavisen Fremover om at den første platen var ankommet, og noen dager senere kunne forhandleren Per Lorentzen bringe det samme lykkelige budskap i Harstad Tidende. Uken etter kunne Nordlandsposten melde at Bodø-ungdommen riktignok foretrakk «Rock and roll»-melodiene, men at det likefullt var stor rift om Laila Dahl-platene.

Fjern brannsirene på nedtur

Med blod på tann fortsatte plateinnspillingene i Oslo. I august benyttet NERA Kringkastingens studio for å spille inn platesidene Nordlandsjul og Klokkene i dalen, som var en oversettelse av Crying in the chapel. Mens den første platen rundet 5000 solgte eksemplarer, ante man uråd i utsendelsen av den andre. Platesalget gikk såvisst ikke som forventet. Forhandlerne kunne fortelle om kunder som var svært interessert i å lytte, men som ombestemte seg da de fikk høre resultatet. Skylden la de på repertoaret.

Dagbladets anmelder, tungvekteren Sverre Bergh, var heller ikke nådig i sin omtale: «Hun synger to gode melodier av Andreas Berg, de hadde fortjent en bedre skjebne. Ikke for det, stemmen interesserer avgjort og helt umulig er det ikke at hun med tiden kan bli en brukbar vokalist. Men foreløbig gjør jo damen alle de feil som overhodet kan tenkes: Hun sklir mellom tonene på en måte som vil gjøre en flyktning fra Hawaii syk av hjemlengsel – og avslutning av fraser former hun som fjern brannsirene på nedtur. Rytmisk later hun til å være helt vilkårlig, – det merkes tydelig at Egil Monn Iversen har hatt en tung stund under opptaket. Det er Egil Hagen som har skrevet teksten til Sinaida, mens forfatteren av den uendelig såre Man har kun et hjerte meget fornuftig skjuler seg bak psevdonymet Peter Coob.»

Selv om vi i ettertid har fått vite at det var selveste Jens Book-Jenssen som skjulte seg bak signaturen Peter Coob, hjalp det ikke nevneverdig på resultatet. Snart kom det også for en dag at Laila selv ikke var fornøyd med direksjonens valg av melodier. Det ble hevdet at hun ville spille inn en plate med to samiske sanger for det amerikanske markedet, men heller ikke dette ble det noe av. Det ble i det hele tatt med de to 78-platene på RCA-etiketten.

Brudd med plateselskapet

Mot slutten av oktober kom det melding om konflikt mellom NERA og Laila. Hun ville spille inn sanger hun selv likte, mens plateselskapet holdt fast ved de sjangere innspillingene så langt hadde vært i. Laila uttalte at hun gjerne ville løses fra kontrakten for å synge for et annet selskap som var interessert i henne.

Herfra begynte stjernen å funkle. Hun tjente til livets opphold ved husarbeid og sporadiske opptredener, og tok sangundervisning ved Musikkonservatoriet i Oslo fra 10. januar 1957. I tillegg fikk hun privatundervisning hos sangpedagog Watne, som uttalte: «Helst vil vi jo ha henne til å gå over til mere klassiske ting, etter hånden få henne til å vende ryggen til den banale slagersangen.»

Om hun hadde mye å gjøre for tiden, ville journalisten fra Finnmarken vite sommeren 1957. «Ikke særlig opptatt, nei», var svaret. «Det er ikke det at tilbudene har manglet, men det har som regel vært vanskelig å samarbeide med de mange forskjellige orkestrene i og omkring Oslo. Man skulle ikke tro det er sant, men sannheten er at de aller fleste musikerne ved orkestrene er altfor ensidige og for lite elastiske. De er nok og kan være meget gode uten vokalist, men så snart vi kommer sammen, hoper problemene seg. Så er dét nummeret for vanskelig for dem, eller så er dén duren som jeg synger i fremmed for et par av musikerne.»

Men hva så med NERA og platekontrakten, spurte en lettere sjokkert journalist. «Det er slutt med oss! Når ikke jeg fikk synge det jeg helst ville og slik jeg ville, sa jeg like så godt farvel til selskapssjefen. Og nå er jeg alene i hele verden. Jeg har lært en del sang og mye om sang på Konservatoriet. Aller mest har jeg trent for meg selv. Jeg er oppmerksom på min dødperiode, men jeg venter vanvittig på at noe skal og må skje.»

Juksafisker og gatemusikant

Samme sommer dro hun hjem igjen til Finnmark. Utover høsten fant hun tilbake til Grand Hotell i Harstad, og var også å høre andre steder i Nord-Norge, hvoretter hun gjorde en gjestevisitt i Nord-Sverige og i Nord-Finland sommeren 1958.

Så ble det stille. Helt stille. Inntil man fikk nyss om at hun hadde lagt musikken på hyllen og jobbet som kokk og juksafisker om bord på en Vadsø-sjark våren 1959.

Helt stille ble det imidlertid ikke lenge. Plutselig dukket hun opp på et skandinavisk gårdsmusikantstevne i Ålborg i Danmark sommeren 1960. Et dansk plateselskap var interessert i kontrakt, men heller ikke nå kunne Laila bli enig med direksjonen. Noen platekontrakt ble det altså ikke. Men hun fikk i det minste en venn i den danske nasjonalpoeten og musikeren Benny Anderson, mannen som senere skrev den udødelige Svantes lykkelige dag (Om lidt er kaffen klar). I 1962 skrev Anderson diktet Laila:

Din sang blev fortrængt af byen
Din stemme oversvømmede
de nøje tilmålte bassiner.
Din stemme forkyndte viddernes indtog
polarnattens udstrækning
og blottede deres vandskræk
mørkerædsel og pladsangst.
Lapland er storslagent på postkort
men skadeligt ved din stemme.
Her hedder det at blæksprutter er
højst agtværdige
her har man langt hvidt skæg til gode
her fylkes man om avhoppede
søljehelgener
marskandiserne er fastklemt af
forsømte trompeter
og afgrunde pyntes med lathyrus
her studser man hver søndag
frynserne på sin livslinje.
Her kan du ikke være.
Da du glemte dem og dig selv kom
de fri og omringede dig, kravlede op
på din stemme
og sendte dig kneblet, forgiftet
tilbage til Lapland

Hjem til skogen den grønne

Laila Dahl dro hjem igjen til Finnmark: «Jeg ville ikke være med på det kjøret lengre. Jeg passet ikke til det livet. Jeg ville helst bare synge på inspirasjon. Skal man klare det livet der, må man kunne synge på kommando. Gjøre det man får beskjed om og stå på hele tiden. Jeg ønsket ikke et slikt liv. Og dro hjem til Finnmark. Hjem til skogen den grønne.»

I 1979 flyttet hun inn i et lite hus i en skog ved Polmakvatn, der hun i mange år bodde uten innlagt vann eller strøm. Men sangen hadde hun hele tiden med seg, og ved flere anledninger gledet hun sine omgivelser med melodier til eget akkompagnement.

Og så sent som i 1991 fikk hun endelig gjort det hun så lenge hadde ønsket seg: På eget initiativ fikk hun samlet midler til å spille inn norske, svenske, russiske, engelske og svenske melodier på kassetten Laila Dahl sjunger, og som ble solgt i Sverige.

Laila Dahl gikk ut av tiden 29. april 2015. Hun ble begravet fra Polmak kirke i Tana 5. mai, og i dødsannonsen het det:

En sangfugl har fløyet av sted, en sangstemme har stilnet. Nå er hun hjemme i himmelen og synger hos Jesus.

(Klikk på bildet for å lytte til Laila Dahls innspilling av «Vidda der nord» fra april 1956.)