Med en gammel tekst fra en lokal revy ble den 83 år gamle pensjonerte fyrvokteren Jacob Øwre landets eldste grammofonsjarmør.

Lørdag 11. august 1956 satt en 83 år gammel trønder på toget fra Trondheim. Han skulle gjøre noe så eksotisk som å spille inn en grammofonplate. Han skulle bli intet mindre enn landets eldste grammofonsjarmør, om enn basert på kun to platesider. Vel fremme i hovedstaden møtte han opp hos plateselskapet His Master’s Voice, og ble møtt i studio av Chat Noirs kapellmester Willy Andresen. Opptaket kunne begynne.

Men la oss ta det fra begynnelsen. Han ble født i Trondheim som sønn av bøssemaker Peder Johan Øwre og hans hustru Mathilde Sofie 22. november 1873. Rett over nyttår ble han døpt i domkirken, og fikk navnet Jacob Waldemar. Jacob vokste opp i Klostergaten, og gikk etter hvert i lære som smed. Senere ble han fyrbøter og fikk fast post som maskinist ved Agdenes festning, der han ble værende i over 20 år. Og det var ved festningen han lærte seg det som mange år senere skulle bli hans gjennombrudd som plateartist: «Kroningsvise fra 1906».

– Jeg kunne ikke notene, men stavet meg på et slags vis igjennom visa, lærte den og ble glad i den, fortalte Øwre i senere intervjuer.

Teksten hadde han funnet i et hefte fra en liten lokal revy i Hasselvika, der festningen lå. Sangen, som for øvrig var forfattet av visekunstneren Vilhelm Dybwad, og muligens benyttet i Centralteatrets forestilling «Paa Kroningstur» i 1906, skulle følge Øwre resten av livet.

Høsten 1923 utgikk det bud fra myndighetene: «Forsvarsdepartementet har antat maskinist Jacob Waldemar Øwre som assistent ved Maaløy-Skarholmen fyr». En lang yrkeskarriere i kystens tjeneste tok fart, først altså ved de ytterste holmene utenfor Steigen i Nordland, og deretter ved Bøkfjord fyr i Finnmark – også kjent som landet siste bemannede fyrstasjon. Sangen var med på å holde humøret oppe.

– Jeg måtte synge for å holde ensomheten og stormene stangen. En gang ute i Vestfjorden var det slik orkan at havet slo inn jerndørene på fyret og sendte alt brenselet til sjøs. Oppe i Kirkenes hadde jeg en assistent med 13 unger, og en kone som var vaksinert med grammofonstift så skravla gikk hele døgnet. Under slike omstendigheter har sangen, og i første rekke kroningsvisen, vært rene legemiddelet for meg.

Jacob Øwre meldte seg etter hvert til tjeneste som fyrvokter ved Skarvøy fyr utenfor Bergen, der han pensjonerte seg i 1943. Hjemme i Trondheim var ikke den nyslåtte pensjonisten vond å be når det gjaldt å fremføre den gamle revyteksten i lystig lag. Da årsklassene for perioden 1897-1918 skulle ha minnefest ved Agdenes festning høsten 1955, deklamerte den tilårskomne trønderen samtlige vers på strak arm.

Musikkvennen Olaf Ranum, som var musikhandler og impresario, visste også godt hva hans kamerat hadde på repertoaret. Så da Kringkastingen skulle ha sommerforestilling fra Frimurerlogen i Trondheim sommeren 1956, ble de gjennom Ranum tipset om Øwres kapasiteter. Det resulterte i at den gamle fyrvokters erindringer fra en svunnen tid ble kringkastet over eteren, og til et entusiastisk publikum. Denne kulturhistoriske skatten måtte da være mulig å bevare? Og om herr Øwre kunne være så elskverdig å la sine vokale prestasjoner feste på riller?

Det var ikke nei i hans munn, og 11. august samme sommer ankom han altså Oslo per tog for å udødeliggjøre verselinjene fra kroningen av Kong Haakon og hans dronning Maud. Imidlertid skulle det vise seg at den tids grammofonplater hadde sine begrensninger. Kroningsvisen var rett og slett for lang til å få plass på en plateside som optimalt sett skulle holde tre og et halv minutt med lyd!

– Det gikk fint, men sangen ble ikke slik som jeg hadde tenkt det. Kroningsvisa var for lang til å kunne synges i vanlig tempo. Jeg måtte synge i hurtig tempo, og musikken ble kuttet ned til et minimum. Vi ga oss ikke før etter en times arbeid. Jeg hørte lydbåndopptaket etterpå, men dessverre, det blir nok ikke samme kvaliteten som i kringkastingen, fortalte den nybakte grammofonartisten – men som på ingen måte lot suksessen gå seg til hodet.

– Jeg bør vel legge an kunstnerhår, smilte den 83-årige trønderen mens han strøk seg over den blanke issen, – det er bedre å være snau utenpå enn inne i hodet!

Platen kom på markedet senere samme høst. Noe opplagstall er dessverre ikke å oppdrive, men det er grunn til å tro at det i dag eksisterer svært få eksemplarer av platen. Både fordi den nok hadde et begrenset publikum og samtidig måtte konkurrere med Kari Diesen, Jens Book Jenssen, Åse Wentzel, Søstrene Bjørklund, Arne Bendiksen – og noe nytt som het rock ‘n’ roll. Men kanskje også fordi den ble utgitt i et format som mange allerede hadde vendt ryggen til, for nå var det vinyl som gjaldt.

27. april 1959 gikk også Jacob Waldemar Øwre ut av tiden, 85 år gammel. Mandag 4. mai ble han begravet fra Lademoen kapell i sin fødeby Trondheim.

Klikk på bildet for å høre Jacob Øwre synge «Kroningsvise fra 1906» i innspillingen fra august 1956.