En over ett hundre år gammel norsk kulturskatt har kommet seg velberget fra Illinois til Molde. På den lille, blå fonografrullen hører vi nordmannen Otto Clausen fremføre «Eg ser deg ut for gluggjin» i et opptak gjort for Edison i 1911. Men hvem var denne Otto Clausen?
Otto Clausen ble født i Sandnes i Rogaland 17. mai 1886, som sønn av Johannes Clausen og hans hustru Agnes. Faren var på denne tiden prest i metodistmenigheten i Haugesund, men ganske snart flyttet familien til Kristiania, der de bodde noen få år før de flyttet videre til Sarpsborg, der Otto fikk sin oppvekst og skolegang.
Etter hvert tok han musikkstudier i Kristiania. Hans mor Agnes var selv utdannet i sang og musikk, og ga konserter i flere byer.
Debutanten
Otto Clausen gjorde sin debut på Nationaltehatret 7. november 1909, hvor han sang kongen av Egypts rolle i Verdis «Aida», sammen med blant andre Ragna Foss, Halfdan Rode, Carl Struve, Magna Lykseth-Schjerven, Thorleif Sohlberg og herr Hagman.
Stavanger Aftenblad skrev i sakens anledning: «Straks efter sin konfirmation kom han herind, og man blev snart opmerksom paa hans vakre og kraftige barytonstemme. han fik et aars tid undervisning hos hr. Jens Berntsen. Efter saa at ha prøvesunget for kapelmester Halvorsen og deltat i koret blev han betroet kongens parti i «Aida», hvilken rolle han skal ha udmerkede betingelser for i sin høie, ranke skikkelse og sin velklingende stemme».
Han var også korsanger ved Fahlstrøms Theater, ved siden av å være redaksjonssekretær i tidsskriftet «Kringsjå».
Emigranten
Han kom til Amerika med Oscar II 13. april 1910 for å delta i det amerikanske musikklivet. Allerede 1. mai ga han en konsert sammen med kustnerfamilien Werenskjold i Pilgrim Hall i New York, der han sang Bjørnson-diktet «Syng mig hjem», Schumanns «Die beiden grenadiere», Griegs «Den store, hvide flok», Alnæs’ «Sidste Reis» og Ennas «Hvor skulde jeg». Hans forbindelse med Werenskjold-familien var for øvrig ikke tilfeldig. Fritjof Werenskjold var nemlig hans stefar.
Deretter ble Clausen å høre ved flere anledninger, både i Pilgrim Hall, den norske lutherske kirke i Brooklyn, i Werenskjolds hjem og andre steder i New York. Repertoaret ble etter hvert supplert med Bohms «Sill wie die Nacht», Husebys «Tilegnelse», Dannings «Hvor underligt alt kan sig föie», Sidney Jones’ «Sjömandssang» fra «Geisha», Griegs «Solnedgang», «Vuggesang» og «Hun er saa hvid», Helands «Serenade», Backer Lundes «Wiegenlied», Schumanns «Ich grolle nicht», samt klassikerene «Naa fylkes vi Nordmænd» og «Hei gossar’ ho».
Clausen gikk i studio for Edison i juni 1911, og etterpå kunne Andrew Olsen i Court Street i Brooklyn tilby innspillingene «Og ræven laa under birkerod», «Aa kjöre vatten aa kjöre ve», «Bor jeg paa det høie fjeld», «Eg ser deg ut for gluggjin», «Kan du glemme gamle Norge», «Tilfjelds over bygden», «Ola Glomstulen», «Den friske vind», «Blandt alle lande», «Kjölstad-Gutten» og «Astri, mi Astri».
Clausen flyttet snart fra New York til Chicago, og sommeren 1913 dro han på turné for å gi en rekke kirkekonserter i norske kirker i Wisconsin, Iowa, Minnesota, og Sør- og Nord-Dakota. Samme høst fikk han selskap av sin bror Arthur, som hadde tatt med seg fiolinen fra gamlelandet på reisen til New York og videre til Chicago. Arthur flyttet snart videre til Montana og deretter til Oregon for å overta ledelsen av en norsk sangforening.
Dirigenten
Det gikk ikke lang tid fra Clausen flyttet til Chicago til han begynte å rette fokus mot dirigeringen. Nordmændenes Sangforening og Den skandinaviske Socialist-sangforening fikk nyte godt av Clausens musikalske erfaring. Et par år senere tok han også over ledelsen av Vor Frelsers Kirkes sangkor. 17. april 1917 giftet han seg med Cora Jensen i Chicago.
Under Nordmændenes sangforenings 52-årsfest i 1922 var sågar den store operastjernen Erik Bye æresgjest og solist. Og det var ingen ringere enn Otto Clausen som talte for æresgjesten, og takket ham for hans bidrag til å gjøre «Nordmændenes» konsert til en uforglemmelig fest. De to størrelsene møtte hverandre flere ganger under Byes mangeårige opphold i Amerika, og under en av Byes konserter i Kimbal Hall oppunder jul 1923 var det Clausen selv som dirigerte. Faktisk var det Clausen som fungerte som impressario da Erik Bye besøkte Chicago for å holde konserter der våren 1924.
På samme tid var Clausen opptatt som sekretær for en innsamlingskomité for en gave til Kristiania i forbindelse med byens forestående 300-årsjubileum. Tanken var å få reist ti små hus som skulle komme til nytte for tuberkulose-rammede familier, etter samme lest som den sanitetsforeningen noen år i forveien hadde fått i stand på Ekeberg. Det var en ivrig komité som raskt spredte engasjementet utover landegrensene til Canada, Brasil og Argentina.
På norgesturné
Tirsdag 20. mai 1924 lokal tid dro Otto Clausen ut fra New York med S/S Stavangerfjord, og med seg i bagasjen hadde han 37 mann tilhørende Nordmændenes sangforening i Chicago, etter at de kvelden før hadde sunget for plateselskapet Victor. 30. mai holdt koret sin første norgeskonsert i Logen i Bergen. Deretter holdt de konserter i Stavanger og Haugesund, før de dro videre på turné med over 30 konserter over hele landet opp til Tromsø.
Imidlertid måtte konserten i Trondheim utsettes et døgn. Årsaken var at koret ble involvert i den tragiske ulykken i Vestfjorden, der sydgående dampskip «Kong Harald» kolliderte med nordgående «Haakon Jarl» natt til 17. juni. Dirigent Clausen og resten av koret trådte til i redningsarbeidet etter ulykken, der «Haakon Jarl» sank og 17 mennesker mistet livet.
Turneen avsluttet de i Kristiania 4. juli. Og hva passet ikke bedre da, enn stå for overrekkelsen av Kristianias minnegave? I mellomtiden hadde summen nådd omkring 100.000 kroner. Overrekkelsen fant sted på Frogner hovedgård. Deretter kunne koret bekranse Lincolnstøtten i anledning De Forenede Staters frihetsdag, før de senere på kvelden holdt en konsert på St. Hanshaugen.
Våren 1925 sa Clausen opp sin dirigentstilling, da han var blitt ansatt av Nordmanns-forbundet som hovedkommisjonær i Amerika, med oppgave å reise omkring i de norske distrikter, holde foredrag om Norge og tegne nye medlemmer. I tillegg var han impressario for det norske studenterkorets Amerika-turné, og hadde hendene fulle.
Men han holdt seg ikke lenge unna taktstokken. Sommeren 1926 ble han leder for den nyopprettede «Skandinavisk Studentersangforening» i Chicago.
Sommeren 1927 gikk han av som Nordmandsforbundets hovedkommisær, men fortsatte engasjementet på lokalt plan i Chicago. Omtrent på samme tid tok han tilbake dirigentrollen i Nordmændenes sangforening i Chicago.
Tilbake til Norge
25. mai 1938 sto Otto Clausen atter en gang på havnen i New York, klar til å borde S/S Stavangerfjord med sitt kor. Målet var flere norske byer, heriblant Stavanger, og derfra skulle turen gå via Bergen til Oslo, hvor de skulle holde sin avskjedskonsert 4. juli. Med seg som solist hadde de daværende musikkprofessor August Werner fra universitetet i Seattle. Forhold rundt turneens økonomi førte imidlertid til at sangforeningen i et møte etter hjemkomsten foretok en avstemning om dirigentspørsmålet, og dermed ble Clausen avsatt.
Arbeidsløs ble han imidlertid ikke, da han igjen fikk ansvaret for gjennomføring av den norske studentersangforenings Amerika-turné i 1939 i tillegg til et engasjement som sekretær for Den norske klubb i Chicago. I 1940 ble han tildelt St. Olavs-ordenen av 1. klasse for sitt arbeide mellom nordmenn i Amerika.
Arbeidet fortsatte han under krigen, og allerede høsten 1940 hadde han gjennom Den norske klubb i Chicago klart å samle inn 57000 dollar til hjelp for de krigsskadede i Norge.
Aldri jeg det glemme kan
På slutten av 1930-tallet hadde Otto og hans kone planene klare for å reise hjem igjen til Norge for godt. Kanskje bar han alltid med seg i minnet strofene fra en av de første innspillingene han gjorde i Amerika: «Kan du glemme gamle Norge, aldri jeg det glemme kan, med de stolte klippeborge, er og blir mitt fødeland. Kan du glemme dette landet som først tok deg i sin favn, kan du finne vel et annet med så stolt og herlig navn.»
Men så kom Den annen verdenskrig i veien, og ikke minst okkupasjonen av Norge. Otto Clausen forble dermed amerikaner til sin siste dag, inntil han døde i Chicago ved årsskiftet 1952/1953.
Opptaket han gjorde av «Eg ser deg ut for gluggjin» kom i alle fall omsider «hjem» igjen, og er sikret evig liv.
Noen av de få innspillingene Clausen gjorde for Edison for over hundre år siden, finnes i dag i amerikanske arkiver, og noen av disse er digitalisert. Dessverre er ikke «Eg ser deg ut for gluggjin» tilgjengelig, men her kan du i alle fall lytte til de øvrige opptakene.