Det var flere som spådde Arne Garborgs gamle dikt «Småsporven gjeng i tunet» en lysende fremtid på verdens platemarked sensommeren 1956. I stedet ble platene inndratt, lageret knust og originalmatrisen tilintetgjort.

La oss ta det fra begynnelsen. 21. juli 1955 kunne Dagbladet melde at impressario Max Lefko hadde engasjert The Deep River Boys til en ukes opptreden på «Casino Non Stop Show» på Chat Noir Oslo i august. Lefko hadde i en mannsalder livnært seg som artist og etter hvert impressario på kontinentet, før han på grunn av forfølgelser fra nazistene så seg nødt til å søke dekning i Norge og etter hvert Sverige. Han ble norsk statsborger i 1945, og året etter startet han «Casino Non Stop» i Det norske teatret, og som ble flyttet over til Chat Noir i 1949.

Premieren ble satt til 16. august, og Robert Levin fikk oppdraget med å akkompagnere de mørkhudede syngeherrene fra Virginia i Amerika, siden deres egen akkompagnatør var blitt syk. Dagen etter kunne Dagbladet melde at The Deep River Boys tok Oslo med storm: «Her var stemmeprakt, rytme og humør i overflod, og publikum ble tatt med storm. Det ble trampet og klappet taktfast, og programmet måtte forlenges med atskillige nummer før folk ga seg. Dette var vel den største suksess i Casino-showets historie».

Aftenposten var ikke mindre entusiastiske: «The Deep River Boys – fire negersangere med et repertoar som strakte seg fra Old Man River til døgnmelodier i valsetakt med delvis svensk tekst – fikk salen til å koke av begeistring. De fire sangere, hvis stemmer til sammen behersket et veldig register, fra en bass nederst i kjelleren til en tenor som nesten forsvant under sceneloftet, sang, spilte, lekte og levet seg gjennom det ene nummer efter det annet og bifallet ville ikke ta ende».

1. august 1956 kom The Deep River Boys atter en gang til Oslo, og igjen i regi av Max Lefko og hans «Casino Non Stop Show». Samme dag kunne Dagbladet avsløre at karene ville spille inn et par plater for grammofon under besøket, og at de gjerne ville lære seg en norsk sang. Fra tidligere hadde de spilt inn «Jag kommer i kväll under balkongen» og «I en grönmalat båt» for det svenske markedet. I et intervju til Aftenposten bekreftet Harry Douglass at de håpet på å få spilt inn plater hos His Master’s Voice i Norge.

Det var knapt noen som trodde hva de hørte 8. august, da The Deep River Boys fremførte den norske sangen de hadde fått noen få dager på seg til å lære. Resultatet ble Arne Garborgs Haugtussa-sang «Småsporven gjeng i tunet». Dagbladet kunne meddele følgende: «Med hvert sitt noteblad i hånden og med store rullende øyne boblende av humør laget den showglade kvartetten en hel forestilling av småsporven. At det kan bli et verdensnummer er det ingen tvil om. Og så elegant og fantasifullt var det arrangert og foredradd at vi føler oss overbevist om at Garborg forble rolig i sin grav».

10. august arrangerte plateselskapet His Master’s Voice en fest for The Deep River Boys, og hvor det fremgikk at «Småsporven gjeng i tunet» og «Only you» var blitt innspilt sammen med Arne Bendiksens orkester i løpet av Oslo-besøket (His Master’s Voice A.L. 6033). Men det stoppet ikke der. Allerede 14. august kunne Arbeiderbladet avsløre at kvartetten hadde lært seg enda en ny norsk sang: «Se Norges blomsterdal». Og i tillegg hadde de for anledningen laget sin egen «Norway the Wonderland».

1. september kunne hele landet ta del i festen, da The Deep River Boys ble tildelt 20 minutters sendetid i Norsk Rikskringkasting, mellom radioprogrampostene «Sovjetnordflåten synger» og F. Chr. Wildenhagens lørdagskåseri. Her fikk de fremført seks låter, deriblant Garborgs småspurver.

I september kom både blomsterdalene og småspurvene på plate, til Dagbladets store fornøyelse: «Det har vært mye skriverier om The Deep River Boys og deres behandling av Ellings «Småsporven gjeng i tunet». Nå er plata kommet og vi kan vel være enige om at når slikt først skal gjøres, kunne resultatet ha vært atskillig værre. Det er blitt en morsom plate. Men en stusser uvilkårlig over at nettopp dette plateselskapet skulle komme til å starte jazzifiseringen av norske romanser. Hva blir det neste, «Mot kveld» som rock ’n roll?»

Arbeiderbladet tok også en munter tone: «Selvsagt er det en smule dyreplageri å behandle småsporven på en så respektløs måte, men det er dog en harmløs spøk».

Imidlertid var gleden kortvarig. 17. desember 1956 kunne Dagbladet melde følgende: «Da The Deep River Boys i sommer lanserte sin spesielle utgave av «Småsporven gjeng i tunet», kom vi i skade for å more oss. I vår umåtelige enfoldighet skjønte vi ikke at dette var et farlig bakholdsangrep på norsk litteratur og musikk. Vi så tvert imot med glede fram til at både Arne Garborg og Catharinus Elling skulle bli populære som aldri før blant unge mennesker. Iallfall skulle sangen deres bli det. Og det ble den.»

Avisens medarbeider fortsatte: «I flere måneder har den nye innspillingen av Småsporven holdt seg på toppen av musikkhandlernes salgsstatistikk for grammofonplater. Den gikk igjen i ønskekonsertene. Tenåringene sang den, utenfor sangtimene på skolen. Det kom ingen protest fra Noregs Mållag mot amerikansk-nynorsken. Og så regnet vi med at den hellige grav var vel forvart. Først i dag har vi forstått at det hele var et skummelt bakholdsangrep på norsk kulturliv. At vår nasjonale egenart var i fare. Og at vi i stedet for å more oss, burde følt skammen bre seg helt ned til tåspissene.»

Hva hadde gått galt? Dagbladet ga oss svaret: «Så får vi være glad for at vi iallfall har én mann i dette landet, som ikke har latt seg forlede til å gi slipp på dette heilnorske november-alvoret: kvestor Elling ved Det Kongelige Frederiks Universitet. Han er så visst ikke den mann som gir slipp på sin førstefødselsrett for en skarve linser. På vegne av komponistens arvinger har han protestert mot innspillingen. Grammofonselskapet har inndratt platen og knust restopplaget. Og dermed skulle sommerglisen ettertrykkelig være tørket av oss. Likevel er det ikke uten et visst vemod vi sier farvel til den jazzifiserte småsporven. Naturligvis skjønte alle mennesker, kanskje med unntak av den arvende kvestoren, at dette var en harmløs spøk. En ufarlig og blid døgnflue, som om kort tid ville være en kuriositet i Kringkastingens underholdningsprogrammer. Selv om ingen protesterte. I all respektløsthet syntes vi det var ganske artig med Garborg og Elling i Ola-bukser, for én gangs skyld. Det kledde dem faktisk. Men kvestoren har nå definitivt fyrt av kanonene og skutt sporven. Heretter skal den værsågod bli liggende, anstendig begravd i lesebøkene som artiumspensum.»

Dramatikken ble bekreftet i Arbeiderbladet samme dag: «Komponisten Cath. Ellings arvinger har funnet at The Deep River Boys’s innspilling av «Småsporven gjeng i tunet» til Arne Garborgs tekst er en vulgarisering og forvanskning av sangen, og har krevd at platen skal trekkes tilbake fra markedet. Firmaet Anders Backer-Grøndahl, som gir ut platemerket «His Master’s Voice», har derfor besluttet å trekke inn restopplaget fra forhandlerne og ødelegge det. Videre vil originalmatrisen bli tilintetgjort».

Fadesen med vår hjemlige litterære nasjonalskatter la ingen demper på The Deep River Boys’ popularitet her til lands. Snarere tvert imot. De spilte inn flere norske sanger i løpet av sin karriere og besøkte Norge flere ganger. Spesielt kjent er de nok for mange av oss i forbindelse med den offisielle åpningen av norsk fjernsyn i 1960, der de under sendingen sang «Voi voi» med Nora Brockstedt.