Kaptein Sortebill mot lærerlaget

Verden var og ble den samme selv om Henki Kolstad høsten 1954 på 78-plate proklamerte at «det var en liten negergutt som hette vesle Hoa». Nei, det var heller baksiden av platen som et øyeblikk fikk verden til å gå av hengslene.

Thorbjørn Egner ante ikke hva han var i ferd med å sette i gang da han i 1954 skrev de to visene som ble fremført av skuespilleren Henki Kolstad på Musica-etiketten samme høst. Visen om vesle Hoa som i egenskap av hottentottens oppvakthet reddet sin egen stamme fra Babu-krigernes nattlige angrep, var dengang ikke annet enn søt, spennende og eksotisk. Hottentotter var vi kjent med gjennom flere hundre års litteratur, og var sågar beskrevet av selveste Ludvig Holberg i hans geografisamling i 1736.

Da var det noe ganske annet med «Sjørøvervise» og kaptein Sortebill fra femtenhundreogfjorten. Til tross for at selvsamme Sortebill var av den gode, gamle sorten, falt visen om Jack og gamle Willy, Petter Flint og Røde Willi og deres bravader enkelte gode nordmenn tungt for brystet. Ikke bare var skuten Klara kjent og beryktet fra Moss og til Calcutta, men hun skapte også, med syttiåtte omdreininger i minuttet, bruduljer langt inn i Telemark.

I årene etter utgivelsen var nemlig «Sjørøvervise» en trofast gjenganger i Ønskekonserten hos Norsk Rikskringkasting, til norske barns fryd og glede.

Gleden ble ikke delt av Lunde og Flåbygd lærarlag. Tvert imot. Etter forslag fra et av medlemmene, sendte hele lærerlaget et enstemmig protestskriv til daværende kringkastingssjef Kaare Fostervoll med krav om å fjerne platen fra arkivet! Vi siterer:

«Lunde og Flåbygd lærarlag samla til møte vil be den vyrde kringkastingssjefen syta for at grammofonplata med Thorbjørn Egners sjørøvervise må bli teken bort fra platesamlinga i Norsk Rikskringkasting. Ein skal ikkje her ha sagt noko om Egners produksjon i det heile, men ‘Sjørøvervisa’ er etter laget si meining ei hån mot alle som i dag vil søkje å drive eit positivt oppsedingsarbeid.»

Dagbladets korrespondent i Telemark mottok meldingen i slutten av oktober 1958, og konkurrenten Aftenposten viste seg umiddelbart på høyde med situasjonen. De tok stilling på lærerlagets side, idet de skrev: «Dette er kloke ord som kringkastingssjefen gjør vel i å merke seg. Ikke rettere enn vi husker, så er det i denne visen følgende oppfordring til straffbare handlinger forekommer: ‘Vi røver i øst og vi røver i vest’. Helt uansvarlig! Om her siktes til Østen og Vesten eller Oslo øst- og vestkant blir for såvidt det samme. Hensikten er at det som det her oppfordres til, nemlig til å røve, er forkastelig. Vi slutter oss fullt og helt til Lunde og Flåbygd lærarlag.»

Det er ikke godt å si hva lærerne i Telemark ville sagt om de visste at et senere veiledningshefte for småskoletrinnet aktivt skulle oppfordre til dramatisering av visen om kampene vest for Mogador …

Snart 60 år senere kan vi vel konstatere at det hendte very plenty i den gode, gamle tiden, men at visen om Sortebill seilte videre på sjøen i vind og i blest i motsetning til skjebnen som senere ble vesle Hoa til del.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *